Ørkenfedrene - Lånet fra Østen

Ørkenfedrene – Lånet fra Østen

Av Ray Yungen

"For Du har forkastet Ditt folk, Jakobs hus, fordi de er fylt av det som kommer fra Østen og tyder tegn slik som filisterne, og de har fellesskap med de fremmedes barn."

Jesaia 2:6

Den katolske presten, William Shannon forklarer i sin bok Seeds of Peace, menneskets dilemma på følgende måte:

«Denne tilstand av å glemme vår enhet med Gud, er ikke bare en personlig erfaring, det er menneskehetens felles erfaring. Faktisk så er dette en måte å forstå syndens opprinnelse på, men det ser ut som om vi ikke forstår det. Vi er i paradiset, men vi innser det bare ikke» 1

Shannons synpunkt definerer det underliggende verdensbilde til den kontemplative bønnebevegelsen i dens helhet. Man kan finne like sitater i praktisk talt i en hver bok skrevet av en kontemplativ forfatter. En Hinduistisk guru eller en Buddhist mester vil gi den samme forklaringen. Denne forklaringen blir helt logisk når vi går tilbake til røttene av kontemplativ bønn. La oss se på begynnelsen til denne praksisen.

I den tidlige Middelalder levde det en gruppe med eremitter i villmarken i Midtøsten. De er kjent gjennom historien som Ørkenfedrene. De bodde i små isolerte felleskap med den hensikt å helt og fult hengi seg til Gud uten forstyrrelse. Den kontemplative bevegelsens røtter strekker seg tilbake til disse munkene som fremholdt mantra som et redskap for bønn. En som var lærd i meditasjon viser denne forbindelsen når han sier:

«Meditasjonspraksisen og reglene for livet til disse ‘første’ kristne munkene, bærer i seg en sterk likhet med disse av deres Hinduistiske og Buddhistiske brødre som lever i forsakelse noen kongeriker til øst…de meditative teknikkene de adopterte for å finne deres Gud antyder enten et lån fra Østen eller en spontan gjenoppdagelse.» 2

Mange av Ørkenfedrene iver var enkelt å søke Gud gjennom ‘å prøve og feile’. En ledende lærer i kontemplativ bønn erkjente oppriktig den tilfeldige måten Ørkenfedrene oppnådde deres praksis på:

«Det var en tid av mye eksperimentering med åndelige metoder. Mange forskjellige øvelser ble utprøvd , noen som er alt for harde og ekstreme for mennesker i dag. Mange forskjellige metoder for bønn ble skapt og utforsket av dem.» 3

Å forsøke å nå Gud gjennom okkult mystisk praksis er en garanti for katastrofe. Egypts ørkenfedre holdt  til på alt for farlige steder på den tiden til å famle rundt etter nyskapende tilnærminger til Gud, fordi som en teolog påpeker:

«Utviklingen av kristne meditative disipliner skal ha begynt i Egypt fordi mye av den intellektuelle, filosofiske og teologiske grunnlaget for kristenmeditasjon kommer også ut fra det hellenistiske og Romersk-egyptiske. Dette er betydningsfullt fordi det var i Aleksandria at kristen teologi hadde mest kontakt med diverse gnostiske teorier, som i følge mange lærde har sitt opphav i Østen, sannsynligvis i India.» 4

Følgelig så trodde Ørkenfedrene at så lenge deres lengsel etter Gud var oppriktig, så kunne alt benyttes til å få kontakt med Gud. Hvis en metode virket for hinduistene til å få kontakt med deres guder, så kunne også kristne mantraer brukes for å få kontakt med Jesus.  En nåværende utøver og promotør av Ørkenenesfedrenes mystiske bønn gjentar fortsatt de logiske formuleringene til hans mystiske forfedre:

«I Åndens bredere økumenisme som åpnes for oss i dag, må vi ydmykt akseptere lærene i gitte østlige religioner… Det som gjør at en bestemt praksis kristen er ikke dens kilde, men dens hensikt ... dette er viktig å huske i møte med de Kristne som ville prøve å gjøre våre åndelige ressurser fattigere ved å definere dem snevert. Hvis vi ser på menneskefamilien som en i Guds ånd, er ikke denne historiske tverrbefruktningen overraskende… selektiv oppmerksomhet til østlig åndelig praksis kan være til stor hjelp for et fullstendig legemliggjort kristent liv.» 5

Får du tak i tankegangen her? Ikke-kristne kilder, som veier til åndelig vekst, er fullt ut lovlig i den kristnes liv, og hvis kristne bare praktiserer deres kristendom basert på bibelen, vil det gjøre deres spiritualitet fattigere. Dette var Ørkenfedrenes tankegang, og som et resultat av dette, har vi nå kontemplativ bønn. Jesus tok dette opp da han advarte disiplene: «Og når dere ber, så bruk ikke meningsløse gjentagelser, slik som hedningene gjør.» (Matteus 6:7)

Det skulle være åpenbart at mantra meditasjon eller ‘hellige ord’ bønner kvalifiserer som «meningsløse gjentakelser», og tydelig passer i den nøyaktige beskrivelsen Jesus gjorde om dette. 
Enda, til tross for dette, har betrodde evangeliske kristne ofte uttalt at kristen mystikk er forskjellig fra andre former for mystikk (slike som Østens eller okkulte) fordi de er fokusert på Jesus Kristus.

Denne type logikk høres troverdig ut på overflaten, men kristne må spørre seg selv et veldig enkelt og grunnleggende spørsmål: hva er det som gjør en praksis kristne? Svare er åpenbart: Gir det Nye Testamente sin godkjennelse av denne praksis? Har ikke Kristus lært oss gjennom sitt Ord, å be i tro i henhold til hans vilje? Utelot han noe? Ville Jesus holde noe borte fra sine sanne etterfølgere? Aldri!
Gjennom å forstå denne sannheten har Gud gjort det hel klart i Hans Ord at han ikke har latt det være opp til oppriktige, men likevel syndefulle mennesker, å gjenoppfinne sin egen kristendom. Når kristne ignorerer Guds instruksjoner til oss i hvordan å følge Ham, så ender vi opp å lære hedningenes veier. Israel gjorde dette utallige ganger. Det er sånn den menneskelige natur er.

Historien om Kain og Abel er et klassisk bibelsk eksempel på åndelig utroskap. Begge Adams sønner ønsket å behage Gud, men Kain bestemte seg for å eksperimentere med sin egen metode i det å hengi seg. Kain må ha tenkt med seg selv: «Kanskje Gud vil like grønnsaker eller korn bedre enn døde dyr? Det er ikke så ekkelt. Det lukter mindre. Hallo, jeg tror jeg prøver det!»

Som du vet så var ikke Gud det minste imponert over Kains forsøk på å behage Gud. Herren gjorde det klart for Kain at Guds velvilje ville være hos den som gjorde det som var rett, og ikke bare det som var tiltenkt Gud eller fokusert på Ham.

På mange måter er Ørkenfedrene som Kain, ivrige etter å tilfredsstille , men ikke villige til å høre på Herrens bruksanvisning og gjøre det som er rett. Man kan ikke beskylde dem for deres hengivenhet, men man kan med sikkerhet anklage dem dem for deres manglende evne til å utvie skjønn. 

Fotnoter:
1. William Shannon, Seeds of Peace, side. 66.
2. Daniel Goleman, The Meditative Mind 1988, side.53.
3. Ken Kaisch, Finding God, side.191.
4. Fader William Teska, Meditation in Christianity , side.65.
5. Tilden Edwards, Living in the Presence , Bekreftelseside