Fremmed Ild - Olav Fjærli

FREMMED ILD! 

Av Olav Fjærli

1. HISTORIEN OM NADAB OG ABIHU

“Nadab og Abihu, Arons sønner, tok hver sin ildpanne og la ild i dem. De la røkelse på ilden og kom fram med fremmed ild for Herrens ansikt. Dette hadde Han ikke befalt dem å gjøre. Da fór det ut ild fra Herrens ansikt og fortærte dem, og de døde framfor Herrens ansikt. Moses sa til Aron: “Dette er det Herren har talt da Han sa: Alle de som kommer fram for Meg, skal holde Meg hellig. Og for ansiktet på hele folket skal Jeg herliggjøres.” Da tidde Aron stille.” (3 Mosebok 10:1-3)

I dette avsnittet i 3 Mosebok 10 møter vi en alvorlig advarsel mot å innføre egne påfunn i tjenesten for Gud.

Kapitlet handler bl.a. om konsekvensen av fremmed ild og falsk tilbedelse.

Vi leser at en gang kom Arons sønner Nadab og Abihu fram med "fremmed ild" for Herren ved at de brant røkelse fra hver sin ildpanne.

Dette var tydeligvis noe som var så alvorlig i Herrens øyne at de to mennene måtte bøte med livet for det!

Det å brenne røkelse var det i seg selv ikke noe galt med, men tvert imot noe som Herren hadde befalt (2 Mosebok 30:1-10).

Gud utvalgte Moses' bror Aron og hans sønner til å være prester (2 Mosebok 28).

Gud gav Moses og israelsfolket detaljerte forskrifter og forordninger for offer- og gudstjenesten, som vi kan lese om spesielt i 3 Mosebok.

Problemet var at Nadab og Abihu var egenrådige og ulydige. De fulgte ikke forskriften, men gjorde det på sin egen måte.

Men saken er den at Gud tolererer ikke at Hans forordninger ringeaktes.

Arons sønner gikk det ille med, fordi de valgte å møte Gud med noe de selv hadde laget i stand, i stedet for å tjene Gud på Hans måte.

Skriften sier at de bar fremmed ild inn for Herrens åsyn.

Ut ifra sammenhengen ser vi at grunnen til at dette var "fremmed" for Herren var at det var noe som Han ikke hadde befalt dem å gjøre!

De gjorde det altså ikke på et påbud fra Ham, men av eget påfunn og initiativ.

Ikke på Herrens premisser, men på sine egne!

De holdt ikke Herren hellig og gjorde som Han sa, men var ulydige og trosset Hans ord!

Nadabs og Abihus fatale feil var at de ikke tok ilden fra kobberalteret eller brennofferalteret!

Ilden på kobberalteret var nemlig tent av Herren selv.

”Det gikk ild ut fra Herrens åsyn og fortærte brennofferet og fettstykkene på alteret. Og hele folket så det, og de ropte høyt av glede og falt ned på sitt ansikt.” (3 Mosebok 9:24)

Ofringene som skjedde på kobberalteret, som ilden skulle hentes fra, er et klart forbilde på det som skjedde med stedfortrederen Jesus på Golgata kors.

Å møte Gud uten en stedfortreder er å møte Guds ild i Hans dom.

Slik var det i gammeltestamentlig tid og slik er det i dag.

Hebreerne 12:29 sier i denne sammenheng at Vår Gud er en fortærende ild!

Tar du derimot din tilflukt til Jesus som din frelser, har du et vern mot ilden.

Jesus møtte nemlig ilden og dommen i ditt sted!

Guds alter er et hellig sted.

Etter at Gud hadde slått Nadab og Abihu forkynte han for Aron: ”Jeg krever at de som står meg nær opptrer i pakt med min hellighet, og for folkets åsyn krever jeg å bli æret” (overs. fra engelsk).

Gud leker ikke religion!

Han sendte hellig ild for å understreke at vi ikke kan leke med Hans lover, Hans navn eller Hans nærvær!

Vi kan verken omskrive hans instruksjoner eller være lemfeldige med tilbedelsen!

Vi bør i møte med alt virke i Guds forsamling stille oss spørsmålet: Når det tales om å bli berørt av ilden, er det da ilden fra Herrens alter det dreier seg om?

Kanskje er det tid for å pusse støv av advarselen fra 3 Mosebok 10 om å bære inn fremmed ild for Herrens åsyn?

Den ild, eller det budskap, som ikke har sitt opphav og sitt sentrum i korset, Jesu blod og Hans stedfortredende lidelse for våre synder, er og blir fremmed ild!

Det er en ild som Herren ikke har befalt oss å frembringe!

“Dere skal ikke ofre fremmed røkelse på alteret. Dere skal heller ikke ofre brennoffer eller matoffer der, og dere skal ikke helle ut drikkoffer på det.” (2 Mosebok 30:9)

Det er alvorlig å lese om hvordan den fremmede ild fortærte Arons sønner, Nadab og Abihu.

I 4 Mosebok 26:61 oppsummeres det slik: - ”Nadab og Abihu døde den gang de bar fremmed ild inn for Herrens åsyn.”

Deres ild var ikke livgivende, men førte tvert om til død.

Må Herren vokte oss mot at vi går i deres fotspor!

2. TRE TYPER ILD I GUDS ORD

Guds Ord taler om tre ulike typer ild. Vi finner alle tre beskrevet i det avsnittet vi nettopp har sett på.

1. Ilden av sann tilbedelse:

“Det gikk ild ut fra Herrens åsyn og fortærte brennofferet og fettstykkene på alteret. Og hele folket så det, og de ropte høyt av glede og falt ned på sitt ansikt.” (3 Mosebok 9:24)

2. Den fremmede ilden av falsk tilbedelse:

“Men Arons sønner Nadab og Abihu tok hver sitt ildkar og la ild i dem og la røkelse på ilden og bar fremmed ild inn for Herrens åsyn, som han ikke hadde befalt dem.” (3 Mosebok 10:3)

3. Den fortærende doms ild:

“Da gikk det ild ut fra Herrens åsyn og fortærte dem, og de døde for Herrens åsyn.” (3 Mosebok 10:2)

Nadab og Abihu døde for Herrens åsyn i helligdommen, hvor deres synd var blitt begått.

Det tales i dag mye om å bli berørt av ilden.

Vi har hørt om ilden fra bl.a. Kansas, Toronto, Pensacola og Lakeland.

Nå tales det mye om Betel Redding og de store megakirkene til Hillsong.

Skal det bli noe virkelig kraft eller full fart i en ”tørr og kjedelig” kristen, er det avgjørende å få en berøring av kraften og ”ilden” fra disse bevegelsene, primært med opphav i USA og Canada.

Det gjelder for enhver pris å være på rett sted til rett tid for å oppleve det optimale.

Men budskapet ser i stadig mindre grad ut til å dreie seg om korset, forsoningen og helliggjørelsen, men heller om det følbare gudsnærværet.

Det er om å gjøre at opplegget ”virker”, og at det skjer noe nytt, berusende og underholdende.

Rytmen i musikken blir stadig raskere, predikantene blir mer fancy og morsomme og de ytre manifestasjonene mer grensesprengende.

Mange reiser i dag til USA eller andre vestlige land for å hente åndelig inspirasjon eller fornyelse.

Kanskje er det større lærdom og rikdom i å reise motsatt vei og besøke Guds lidende menighet, i et av de land hvor troen koster mest?

Der brenner ilden, og jeg tror at det i all vesentlighet dreier seg om ilden fra Herrens alter.

Vi trenger å lytte til den lidende menighets røst!

Her kan vi hente inspirasjon, men også få et budskap til å ransake oss selv om vi går på den rette vei.

Denne historien lærer oss noe veldig viktig, nemlig at Gud må tilbes og tjenes på Hans premisser og ikke på våre!

Nå lever vi selvsagt under den nye pakt og ikke under den gamle, så Herren behandler oss ikke på samme måte som under GT, men prinsippene er likevel de samme.

Jesus sier også noe annet som kan knyttes sammen med dette:

“...Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For Faderen søker dem som tilber Ham slik. Gud er Ånd, og de som tilber Ham, må tilbe i ånd og sannhet.” (Johannes 4:23-24)

Faderen må tilbes i ånd og sannhet!

Hvis Gud ikke tilbes og tjenes i ånd og sannhet, tar Han ikke imot tilbedelsen!

Han må tilbes i ånd - altså gjennom ånden og på åndelig vis!

Han må tilbes i sannhet - altså for den Han i sannhet er og det Han i sannhet har gjort!

Ofte kan vi bli fristet til å tilbe og tjene Gud på måter som vi selv finner på og ikke på måter som Gud selv har bestemt.

Dette kan være med gode intensjoner, men så lenge det ikke foregår på Hans egne premisser så tar ikke Herren imot vår gudstjeneste!

Gud har foreskrevet og vist oss i sitt Ord hvordan vi skal tjene og tilbe Ham.

La oss derfor tilbe Ham på Hans egne premisser og ikke på våre!

Herren har behag i at vi tilber og tjener Ham i sannhet som Han har foreskrevet oss. Husk at Herren har mer behag i lydighet enn i offer!

”Da sa Samuel: Har vel Herren like meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn offer, lydhørhet er bedre enn fettet av værer.” (1 Samuel 15:22)

3. Å AVSLØRE DET FALSKE OG UEKTE

Vi skal se nærmere på dette med forskjellen på falsk eller fremmed ild og det ekte som er fra Gud.

Hvordan kan vi skille det ekte fra det falske?

Hvordan avsløre fremmed ild og falsk lære?

Vi ser på historien om da Jakob stjal velsignelsen fra sin bror Esau.

Vi skal imidlertid forandre litt på parametrene og forbildene.

I vår sammmenligning lar vi Isak være et forbilde på Guds menighet, gammel og svaksynt – nesten blind.

Videre lar vi Rebekka være et bilde på vår sjelefiende, djevelen.

Jakob blir dermed et bilde på det falske.

Vi leser sammen:

1 Mosebok 27:1-27

Det er en bemerkelsesverdig historie vi leser her, om hvordan Jakob, sammen med sin mor Rebekka, lurer sin sterkt svaksynte far og tilrøver seg den velsignelse som var forbeholdt den førstefødte.

Men denne historien taler også til oss kristne i dag, om hvordan vi kan la oss lure av falske profeter, villfarelser og et forvrengt evangelium, for ikke å snakke om hvordan vi kan bli bedratt av feil ånd!

La oss nå ta utgangspunkt at vi, som Guds menighet i dag, er den svaksynte Isak.

Vår oppgave blir da å dømme (eller skille) mellom ”ekte vare”, representert ved den førstefødte Esau, og en forfalskning eller ”uekte vare”, representert ved hans bror Jakob.

Vi må da se bort i fra at Jakob var Guds utvalgte og at det var Guds plan å velsigne ham.

Her bruker vi i stedet historien som et eksempel på hvordan djevelen kommer som en forfører.

a) Måltidet

Isak ba om et velsmakende måltid, slik at han kunne velsigne sin førstefødte sønn før han døde.

Også vi, som Guds menighet, er i behov av et godt og velsmakende måltid.

Dette får vi ved å innta daglig føde fra Guds Ord, ved å være aktivt med i Gus menighet (lokalt) og høre forkynnelse og undervisning.

Vi trenger slike velsmakende og styrkende måltider hver dag!

Men dette vet også vår sjelefiende, djevelen!

Og han bruker samme framgangsmåte som Jakob her anvender når han vil stjele velsignelsen som tilhører hans bror.

Det første Jakob gjør, er å bringe sin far noe som Isak kjenner og liker, her representert ved dette smakfulle måltidet.

Hva har dette å si til oss i dag?

Jo, dette er en typisk fremgangsmåte som sjelefienden bruker når han vil forføre oss gjennom falske profeter eller et annet fog fordreid evangelium.

De falske profeter kommer til oss på en måte som vi liker.

De snakker fint og bruker flotte bibelske sjargonger.

De taler om kjærlighet, om forsoning, om under og mirakler.

Videre appellerer de til vårt ønske om å få våre drømmer oppfylt.

Problemet er at de ofte legger andre ting i disse begrepene enn hva vi selv gjør.

Men de vinner tillitt ved å bruke kjente bibelske begreper og fraser. Djevelen er en listig forfører, som sniker inn sin agenda ved å etterligne det vi kjenner og føler oss fortrolige med.

b) Det har skjedd noe overnaturlig og mirakuløst!

Nå leser vi at Isak, som er et bilde på oss kristne, undrer seg over hvordan Jakob kunne tilberede dette måltidet så fort.

Vi vet at dette var fordi Jakob ”jukser” og får hjelp av sin mor Rebekka.

Men overfor sin far lyver Jakob, og sier at det kom via et mirakel fra Gud!

“Men Isak sa til sin sønn: «Hvordan kan det ha seg at du har funnet noe så raskt, min sønn?” Han sa: “Fordi Herren din Gud sendte det til meg.” (vers 20)

Her ser vi at Isak faktisk fatter litt mistanke.

Men Jakob parerer dette med å appellere til det det mirakuløse.

“Fordi GUD SENDTE det til meg!”

Legg merke til at mange verdenskjente predikanter i dag skryter om alle disse store miraklene som skjer i deres tjeneste.

De får det til å vokse ut nye lemmer og de gjør andre bemerkelsesverdige under og mirakler.

Noen vekker til og med mennesker opp fra de døde!

Videre bruker man dette med mirakler som et tegn på egen ekthet, og mange biter dessverre på dette og lar seg lure.

Det har skjedd noe overnaturlig og mirakuløst, så da MÅ det jo være Gud som er på ferde!

Hvor ofte hører vi ikke kristne si slikt som “Han har så mange mirakler, så det må være ekte”, “vedkommende profeterte over meg, og det var ting som de ikke kunne vite så det bare må være Gud.”

Det store spørsmålet er likevel om det som forkynnes stemmer med Guds Ord?

Kan det være sånn at selv om de forkynner om Jesus, så er det en Jesus som man ikke finner igjen i skriften?

Kan det
v ære sånn at det “evangeliet” de forkynner er et annet evangelium?

Kan det være at den ånden de representerer er en annen ånd?

Trenger det å være fra Gud fordi det er en helbredelse, en profeti som stemmer eller at noen som gjør kraftige gjerninger i Hans navn?

c) Man appellerer til følelsene

Neste punkt i forførelsen er at Jakob tar på seg skinn på hendene for at han skal “føles” ut som Esau og dermed klare å lure faren.

“Da sa Isak til Jakob: “Jeg ber deg, kom nærmere, så jeg kan få kjenne på deg, min sønn, om du virkelig er min sønn Esau eller ikke.” Så gikk Jakob bort til sin far Isak, og han kjente på ham og sa: “Røsten er Jakobs, men hendene er Esaus.” (vers 21-22)

Hvordan er det med de falske profetene?

Kan de “føles” som ekte vare?

Helt sikkert!

Hvor mange ganger har ikke mennesker avgjort om en ting er fra Gud eller ikke på om de “følte” et såkalt “gudsnærvær” eller ikke?

Selve denne “følelsen” blir så ofte den avgjørende faktoren, og ikke Guds Ord!

I dag er det mye kristen virksomhet som fokuserer på følelser og gode opplevelser.

Folk valfarter til steder som er blitt kjente for ytre manifestasjoner som gir både latter og andre gode følelser.

Man appellerer til følelsene og det som kjennes riktig ut.

d) Etterligninger av det ekte

Neste trinn i forførelsen er at Jakob tar på seg kappen til Esau for å “lukte” som ham.

Etter å ha både kjent at sønnen var lodden og tilmed gjenkjent lukten av Esau, er forførelsen og bedraget så godt som et faktum.

Dette måtte jo være Esau!

Slik reagerer også kristne i dag!

De taler jo om Jesus, de forteller om evangeliet, de snakker om ånden.

Det “lukter kristendom” av det de gjør!

Men de falske profeter bruker bare kristne begreper og sjargonger for å få innpass i våre liv og for å stjele velsignelsen.

Deres motiver har aldri vært rette og de er som deres far Djevelen, som bare kommer for å stjele, myrde og ødelegge (Johannes 10:10).

e) Men røsten var Jakobs!

“Så gikk Jakob bort til sin far Isak, og han kjente på ham og sa: Røsten er Jakobs, men hendene
er Esaus.” (vers 22)

Legg merke til at Isak legger merke til at røsten er Jakobs.

Det er i dette øyeblikket Isak skulle ha reagert og burde ha forstått at han gjorde en feil.

Det var røsten, ORDET, som kunne avslørt at dette var Jakob (løgnen) og ikke Esau (sannheten).

Her har vi kristne i dag mye å lære: Er det røsten til Jakob, så er det ikke Esau, uansett om det føles, kjennes og lukter som Esau!!

Men vi trenger å spørre oss: Hvordan kunne Isak avslørt at det var Jakob og ikke Esau?

- Ikke på “følelsen”, fordi de føltes likt.


- Ikke på “lukten” for den var også lik.


- Men på RØSTEN (Ordet).

Det stemte ikke med Ordet!

La oss stoppe opp og se mer på dette, fordi det taler til oss.

Vi ser at Isak gjør det samme som mange kristne gjør i dag.

Man legger sammen flertallet av faktorer som “passer” eller “stemmer” og konkluderer med at da må det være riktig:

“De forkynner om Jesus, jeg kjenner gudsnærværet, predikanten opplever mange mirakler og han kommer på en måte som vi liker.”

Men da blir mitt spørsmål: “Stemmer det med Skriften?”

For dersom det ikke gjor det, er det bare å forkaste det med en gang!

Det er ikke ekte vare! Det er et falskt evangelium!

Så hvorfor blir kristne i dag så lett forført?

Fordi man verken kjenner Skriftene eller Guds ekte kraft og nærvær!

Jesus svarte og sa til dem: “Dere farer vill fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft” (Matteus 22:29).

Vi trenger å vende tilbake til røsten, Ordet!

“Mine får hører min røst og de følger meg…” (Johannes 10:27)

4. NÅR FIENDEN GIS ROM

Vi leser sammen:

Nehemja 13:4-9

“...og gi ikke djevelen rom!” (Efeserne 4:27)

Hendelser og personer i GT er ikke bare historiske engangshendelser, som er uinteressante og irrelevante for oss i dag.

De er nedskrevet som eksempler for å lære oss viktige leksjoner for i dag og fremtiden!

“Og alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmodet og den trøsten som Skriftene gir.” (Romerne 15:4)

“Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til.” (1 Korinter 10:11)

“Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet...” (2. Tim. 3:16)

Her leser vi at etter at jødene hadde vendt tilbake til Jerusalem fra det babylonske fangenskapet og bygd opp igjen templet, hadde en prest ved navn Eljasjib på et tidspunkt gjort i stand et rom i forgården til templet til en mann ved navn Tobias.

Denne Tobias var en ammonitt og en fiende av jødene (Neh. 2:10, 2:19, 4:3, 4:7, 6:1 osv.)

Hvordan kunne det da ha seg at en prest kunne finne på å legge slik til rette for fienden, ved bokstavelig talt å gi ham rom!?

I følge teksten var Eljasjib i nær slekt med Tobias.

Det tyder altså på at familiære forhold var med og påvirket presten Eljasjibs handlinger!

Dette er også viktig å være oppmerksom på for oss i dag!

Dersom familie og slekt drar i feil retning, er det lett å bli påvirket og dermed gå på kompromiss med Guds Ord og Hans plan.

Det er en grunn for at Gud forbød israelsfolket å inngå ekteskap med hedningene.

Vi leser sammen:

Neh. 13:25-27

Herren forbyr kristne å “dra i fremmed åk med vantro” (2. Kor. 6:14)!

Det er flere enn Eljasjib som har latt seg påvirke i gal retning på grunn av feil valg i ekteskap og familieforbindelser.

Kong Josjafat (2. Krøn. 18:1) og kong Akab (1. Kong. 16:31) er også eksempler på det samme.

Det å tillate bittelitt tilstedeværelse av fienden i menigheten og hos den enkelte kristne kan for mange virke så lite og uskyldig i starten.

Men hvis djevelen først får “foten inn i døråpningen” vil han kunne bruke foten som brekkjern og presse opp døra mer og mer inntil døra er vidåpen og frafallet er et faktum!

Et lite kompromiss fører lett til neste kompromiss.

Derfor trenger vi å være på vakt!

5. DE TROENDE I BERØA

Om de kristne i Berøa, leser vi at “disse tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt” (Apgj 17:11).

Tror vi at Bibelen virkelig er Guds Ord, bør vi granske den nøye.

De kristne Berøa hadde en sånn respekt for skriftene at selv da apostelen Paulus forkynte for dem, gransket de skriftene for å se at det Paulus forkynte stemte overens med Guds Ord!

I dag tør ikke eller vil ikke mange av oss gjøre dette fordi vi har for stor respekt eller tiltro til enkelte predikanter.

Mange har også truslene vært mot dem som gransker skriften og er "frekke" nok til å stille spørsmålstegn ved "Herrens salvede og Hans profeter", om å miste salvelse, velsignelse og noen ganger har man også fått høre at går man mot disse, som åpenbart forkynner feil, så vil Herren ta livet av deg!


Men la det være klart at når apostelen Paulus tålte å bli prøvd på Guds Ord, så burde i alle
fall enhver forkynner tåle det i dag!

“To eller tre profeter kan tale, og de andre må bedømme (teste, prøve) det.” (1 Korinter 14:29)

“Prøv (test, undersøk) ALLE ting! Hold fast på det som er godt!” (1 Tessaloniker 5:21)