Er det bibelsk å falle i Ånden?

«For om den som kommer, forkynner en annen Jesus som vi ikke har forkynt, eller OM DERE MOTTAR EN ANNEN ÅND SOM DERE IKKE HAR FÅTT FØR, eller et annet evangelium som dere ikke har godkjent før, da kan dere så gjerne leve med det!»

2. Kor 11:4

Å «falle i ånden» er et relativt nytt begrep i den karismatiske bevegelse. Det indikerer for dem som en manifestasjon at Guds Hellige Ånd har overmanet, overveldet eller inntatt en troende. Det manifesterer seg vanligvis på den måten at et menneske faller bakover ned på bakken. Noen av disse menneskene, når de faller, kan se ut som om de mister kontrollen over sin kropp og sine saner, og at de går inn i en transelignenede bevissthet.

Vanligvis skjer dette ved at en predikant legger sin hånd på pannen til vedkommende som faller, mens andre ganger skjer dette uavhengig av predikanten, og det kan se ut som om den som «faller» blir overveldet av Den Hellige Ånd.

Spørsmålet må da bli; er dette et klart kontekstuell bibelsk manifestasjon av Den Hellige Ånd. Er denne «fallingen» en ting som er tydelig beskrevet i skriften til å være en del av menighetens erfaring eller den enkeltes tilbedelsespraksis.

ville det ikke vært sånn at hvis dette var noe som skulle være en del av hovedstrømmen i kristen praksis, så må dette på en eller annen måte være beskrevet i Apostlenes gjerninger eller brevene i NT i alle fall en gang.

Det er ikke sånn at man fornekter dette fenomenene man kaller «Å falle i Ånden» er virkelig, men det er samtidig sånn at det ikke fins noen form for skriftlig presedens angående dette fenomenet, som et tegn på at gud «beveger seg» i og gjennom oss eller at dette er en måte han velsigner oss på. Så da blir spørsmålet heller; hvilken ånde er det som står bak dette fenomenet? Dette er det man ønsker å ta opp her.

Det er flere forskjellige forklaringer gitt av dem som har studert dette fenomenet. Den vanligste forklaringen er at dette bare er en menneskelig respons til «kraften i suggesjon» eller «mental manipulasjon» av Predikanten. De menneskene som går på møter som dette skjer kommer forberedt på at nettopp dette kommer til å skje i møte, og kommer derfor forutinntatt for å oppleve denne type manifestasjon. Det kan se ut for tilskuerne, at disse menneskene ikke hadde kontroll over det som skjer, men i det øyeblikket disse menneskene har bestemt seg for å gå på dette møte, har de mentalt forberedt seg på at denne opplevelsen kan skje.

En annen faktor er gruppepress. Troende som er fylt med Ånden er på et møte der mange «faller i Ånden», kan føle seg presset til selv å falle. Det kan være i frykt for å ikke virke åndelig nok. Det er også mulig at personen gir etter for «kraften», for ikke å skuffe predikanten. En rekke troverdige og dokumenterte vitneforklaringer har indikert denne faktoren som en veldig kraftfull faktor.

Det vil også være en alvorlig forglemmelse å utelukke muligheten for en demonisk kilde til dette fenomenet. Flere tidligere okkultister har indikert at det kan være ansvarlig for mange av disse manifestasjonene i «falle i ånden møter» de hadde deltatt på.

Alice Steward, en forskningsdirektør for Bill Rudge Ministries, i en artikkel ved navn «Hinduistisk okkultisme», skrev dette: «Den mest fryktede og ærede hinduistiske guddom er Kali, Shivas hustru, ødeleggeren. Hennes navn betyr «kraft», og representerer den upersonlige kraften som okkultister lærer driver universet. Guruens guddommelige «kraftberøring» blir kalt Shaktipat. Dette er en terminologi brukt om når Guruen legger hånden sin på tilbedernes panne, som produserer overnaturlige effekter, som for eksempel det «å falle i ånden». Samme forklaringer blir gitt for samme fenomener i blant annet Afro-Karibianske kulter. Mennesker har trofast «falt under kraften» siden på 1760-tallet. Det var en vanlig erfaring blant Kvekerne. Dette var også et av tegnene i tjenesten til Maria Woodworth Etter, den velkjente «transe» evangelisten fra 1800-tallet. Idag har vi kjente forkynner som Benny Hinn som har møter der opptill fler hundre mennesker samtidig «faller i ånden».

«Å falle i Ånden» har blitt en erfaring mange søker etter å oppleve. Det er ni, og bare ni skriftsteder i bibelen som disse «autoritetene» på «falle i ånden», siterer som bibelsk autoritet som bevis på dette fenomenet. Men beskriver virkelig disse skriftstedene dette fenomenet « å falle i Ånden»? La oss undersøke hvert enkelt av disse skrifteavsnittene for å se om dette stemmer.

1) 2. Krønikebok 5:13-14

«Da skjedde det: Trompetblåserne og sangerne ble som en enhet og dannet én røst som ble hørt i lovprisning og takksigelse til Herren. De løftet røsten sammen med trompeter og cymbler og andre musikkinstrumenter, og priste Herren og sa: For Han er god, for Hans barmhjertighet varer til evig tid. Da ble huset, Herrens hus, fylt av en sky, SLIK AT PRESTENE IKKE KUNNE BLI STÅENDE OG GJØRE TJENESTE PÅ GRUNN AV SKYEN. For Herrens herlighet fylte Guds hus.»

Dette kommer fra King James versjonen. Frasen «kunne ikke bli stående» betyr egentlig på hebraisk «kunne ikke fortsette», og kommer fra Strongs Hebraiske Leksikon ordet - Amad (5975) – som betyr at de følte seg ukvalifisert, ute av stand eller uverdige til å fortsette tjenesten. Dette har ingenting med å falle ned, falle ut eller miste kontroll å gjøre.

Dette er noe den norske - Bibelen Guds Ord -, får klart frem dette:

«Da ble huset, Herrens hus, fylt av en sky, SLIK AT PRESTENE IKKE KUNNE FORTSETTE TJENESTEN på grunn av skyen. For Herrens herlighet fylte Guds hus.»

Men det er likevel viktig å forholde oss til hva dette betyr i forhold til grunnteksten, selv om menge bibeloversettelser oversetter dette ordet rett. Dette fordi de som forsvarer denne praksisen fort kan finne på å sitere engelske bibelutgaver som King James for å «bevise» at det å «falle i ånden» er en bibelsk praksis.

2) Johannes Evangelium 18:6

«De svarte Ham: «Jesus fra Nasaret.» Jesus sa til dem: «Jeg er.» Judas, som forrådte Ham, sto også sammen med dem. Idet Han sa til dem: «Jeg er,» trakk de seg tilbake og falt til jorden.»

Problemet er at de som her «falt til jorden» var der for å drepe Jesus. At de «falt til jorden» var et tegn på Guds dom og makt over dem. Dette er ikke noe som skjer i et møte der Jesus gjør tjeneste og forkynner evangeliet. Hadde det vært meningen at dette skulle ses på som en normal kristen praksis, er det rart at Jesus aldri forkynte eller lærte om dette da han underviste om Den hellige Ånds gjerning, og man skulle kunne anta at Apostlenes Gjerninger i alle fall hadde nevnt en sånn hendelse i alle fall i et tilfelle. Dette undervises heller ikke i noen av brevene i Det Nye Testamentet, og det er derfor ikke grunn til å tro at dette er en bibelsk praksis. Og hvis vi skal gå utenfor skriften for å kunne forklare Den Hellige Ånds gjerning blant oss, hvordan kan vi da eventuelt vite at det er Den Hellige Ånd og ikke bare massesuggesjon eller demoniske krefter som er i bevegelse, når vi ikke har Guds Ord å prøve dette på?

3) Johannes Åpenbaring 1:18

«Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene Hans. Men Han la sin høyre hånd på meg og sa til meg: «Frykt ikke! Jeg er Den Første og Den Siste.»

Dette er klart en fysisk manifestasjon av Jesus, og det Johannes gjør er en handling av ærefrykt, en gudfryktig tilbedelse. Jesus sier: «Frykt ikke!...» Dette er ikke å falle ned mot sin vilje og å miste kontroll.

4) Matteus 17:6-7

«Da disiplene hørte det, falt de ned på sitt ansikt og ble meget redde. Men Jesus kom og rørte ved dem og sa: «Reis dere opp, og vær ikke redde!»

Dette skjedde også ved en fysisk manifestasjon ved Guds hørbare røst. Disiplene gjorde en bevist avgjørelse å falle til jorden i ærefrykt og som en handling av tilbedelse. De mistet ikke kontroll og/eller bevisstheten. For Jesus talte til dem og sa: «Reis dere opp, og vær ikke redde!»

5) «Mens han var på denne reisen og nærmet seg Damaskus, skinte plutselig et lys fra Himmelen rundt ham. Da falt han til jorden og hørte en stemme som sa til ham: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du Meg?»

Dette er en handling av dom over en mann som forfulgte de kristne og drepte dem. Dette er åpenbart ikke en hendelse der Paulus blir «fylt av Ånden» og mister bevisstheten. Vi må også skille på historiske hendelser som skjer en gang i løpet av skriften for en helt spesifikk hensikt, og det som beskrivende for en bibelsk doktrine. Hvis dette var tilfellet kunne spedalske dyppe seg syv ganger i Jordan for å bli friske, eller vi kunne ta med oss esler inn i møtesalen og forvente at de skulle profetere gjennom «eselsalvelsen».

6) Esekiel 3:23

«Så sto jeg opp og gikk ut på sletten, og se, der sto Herrens herlighet, som herligheten jeg så ved elven Kebar. Da falt jeg ned på mitt ansikt.»

Dette er igjen ved en fysisk manifestasjon av Gud ved Hans trone, og det var en bevisst handling av tilbedelse av Esekiel. Han hadde full kontroll hele tiden. Det er ingenting som tyder på noe annet i teksten. Dvs at skal man få dette til å være en hendelse av «å falle i ånden», må man lese noe inn i skriften som ikke står der. Det er dårlig Hermeneutikk (bibeltolkning), og kalles på fagspråket eisegese, der eis betyr inn eller inn i på gresk, og hele meningen med ordet er å lese inn i teksten noe som ikke står.

7) 4. Mosebok 22:31

«Da åpnet Herren øynene til Bileam, og han så Herrens Engel som sto på veien med sitt dragne sverd i hånden. Og han bøyde seg og falt ned på sitt ansikt.»

Igjen så ser vi en handling av dom. En engel med et sverd som var klar til å slå han til døde, og ikke en hendelse der noen blir fylt av Den Hellige Ånd.

8) Esekiel 43:3-4

«Og se, Israels Guds herlighet kom fra øst. Hans røst var som lyden av mange vann. Og jorden skinte av Hans herlighet.

3 Det så ut som det synet jeg hadde sett; som det synet jeg så da jeg kom for å ødelegge byen. Synene var som synet jeg så ved Kebarelven. Og jeg falt på mitt ansikt.»

Igjen så er dette en repetisjon av den fysiske manifestasjonen av Guds trone og hans nærvær, og en bevisst handling fra Esekiels side, og ikke en ufrivillig transe der han mister kontrollen.

9) Esekiel 44:4

«Han førte meg også gjennom nord-porten til forsiden av huset. Jeg så, og se, Herrens herlighet fylte Herrens hus. Og jeg falt ned på mitt ansikt.»

Igjen så er dette en repetisjon av den fysiske manifestasjonen av Guds trone og hans nærvær, og en bevisst handling fra Esekiels side, og ikke en ufrivillig transe der han mister kontrollen. Konteksten er klar på at dette er en bevisst handling av å falle ned i tilbedelse av den Hellige Gud. I vers 5 gir Herren eksplisitte instruksjoner til Esekiel, så han er åpenbart ikke i en ukontrollert ekstase, sånn som den ofte manifesterer seg i den moderne karismatiske bevegelsen.

Så til slutt vil vi oppsummere med tre viktige observasjoner:

a) Ikke et sted i skriften legger profetene, apostlene eller Jesus selv hendene på der Guds kraft kom gjennom deres hender så de ble slått bakover og slått i bakken.

b) Ikke et sted i skriften «faller noen bort» eller «faller ned på bakken, og etterpå påstår at de ble fylt av Den Hellige Ånd.

c) De eneste gangene folk falt til bakken i Skriften var når Gud holdt en dom over mennesker, eller i de tilfellene det var en bevisst handling av tilbedelse som følge av en fysisk manifestasjon av Guds nærvær.

I korte trekk så fins det ingen bibelsk presedens for det moderne karismatiske fenomenet å «falle i Ånden». Hvis Jesus fysisk åpenbarer seg eller Guds trone blir synlig manifestert, så ville jeg falt på mitt ansikt for å tilbe i Gudsfrykt. «å falle bort» eller «ned» ved å få en følelse eller en berøring av en forkynner sin hånd er helt klart ikke et bibelsk fenomen. I beste fall er det et resultat av manipulerende gruppepress og i verste fall er det en demonisk innflytelse over et menneske.

La oss holde oss til Ordet for Hans Ord er en lykt for min fot og et lys på min sti, og utenfor lyset fra Ordet blir det så mørk at vi ikke klarer å skille mellom Den Hellige Ånd fra den falske kundalini ånden, og vi ender fort opp med å MOTTA EN ANNEN ÅND SOM VI IKKE HAR FÅTT FØR!