Refleksjoner etter å ha forlatt Ny Apostolisk Reformasjon (NAR)
(Publisert 11.06.2020 av Rick Becker. Oversatt til norsk)
Når du blir fridd ut fra det bedraget som har fengslet deg, begynner en prosess å utspille seg. Den er både vond, forvirrende, og til tider ensom. Men når skjell faller fra øynene dine, vil sannheter som tidligere var skjult for deg bli belyst. Noen sannheter er ubehagelige, men viktige for å legge grunnlaget for en tro som ikke faller for ulike behagelige lærdomsvinder. Post Ny Apostolisk Reformasjon (NAR) kan du forvente et skifte (unnskyld ordspillet) i din forståelse av Skriften; følgelig også av Gud og deg selv. I denne artikkelen deler jeg ulike stadier, eller oppvåkningsøyeblikk til visse sannheter, som mange opplever etter å ha kommet ut av NAR.
RYSTELSEN
Når Gud begynner å åpne våre øyne for det bedraget vi har omfavnet, vil vi bli rystet i vårt innerste. Årsakene til rystelsen kan arte seg ulikt:
– En spesiell hendelse avslører plutselig den manipulerende og kontrollerende ledelsen i menigheten vår
– Vi leser en artikkel, eller ser på en video, som avslører den falske læren vi er blitt utsatt for, og som vi aldri tidligere har tenkt på å stille spørsmålstegn ved
– Vi føler oss ukomfortable ved manifestasjonene vi er vitne til, og sliter med å forene dem med Skriften
– Våre forventninger er ikke blitt oppfylt; tiende medførte ikke økonomisk vekst, vi er ikke blitt helbredet fra vår sykdom, våre vanskelige relasjoner forblir… det lovede gjennombruddet kommer aldri.
– Vi er omgitt av lidenskapelige mennesker, men vi klarer bare ikke å nå opp til deres nivå. Vi har ikke de erfaringene eller gudsopplevelsene som de hevder å ha, og vi begynner å lure på hvorfor Gud har gått forbi oss.
– Reaksjonene vi får på spørsmålene våre, får oss til å lure på hvorfor ikke et enkelt spørsmål kan besvares direkte. I stedet blir søkelyset rettet mot oss, vår holdning, vår oppførsel, vår motvilje mot å stole på ledernes ord, vår unnlatelse av å «kjøpe» menighetens visjon. Vi blir beskyldt for å være kranglete, og at vi forårsaker splittelse. Vi blir fortalt at vi kun er ute etter å skape kontroverser, og at vi er skyldige i baktalelse.
– Hvis du befinner deg ved dette veikrysset akkurat nå, håper jeg at følgende skriftsted vil lindre deg fra å føle på falsk skyld:
«Hvis noen lærer annerledes og ikke holder seg til de sunne ord, vår Herre Jesu Kristi Ord og den lære som stemmer med gudsfrykt, da er han stolt og forstår ingenting. Men han har sykelig trang til stridigheter og diskusjoner om ord, og fra dette kommer misunnelse, strid, spott, onde mistanker, unyttig krangel mellom mennesker som har fordervede sinn og som er blitt frarøvet sannheten. De tror at gudsfrykten er et middel til vinning».
(1. Tim. 6;3-5)
Legg merke til at det er de som underviser i en annen lære som er problemet. De projiserer sine egenskaper på deg fordi de ikke kan forsvare sin lære ut fra Skriften; de er «frarøvet sannheten». Ved å sammenligne læren deres med Skriften har du blitt en trussel mot deres «tjeneste» og deres skammelige vinning. Derfor må de få deg til å tie. Uansett hva som er utløsende årsak til din oppvåkning, er dette en prosess som vekker en virvelvind av følelser, og reiser mange spørsmål. Denne rystelsen er aldri hyggelig, men den er nødvendig for å våkne opp til å se hvilket bedrag vi har falt for.
SØKINGEN
Dette er fasen når vi begynner å søke etter svar. Den delen av prosessen forkortes dersom vi klarer å sette våre følelser til side, og vende oss mot den eneste objektive sannheten som finnes; Skriften. Vi bør sette lederes personlighet til side, i likhet med de gode og dårlige erfaringer vi måtte ha, og teste én ting; læren.
«Folket der var mer vennligsinnet enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje og gransket i Skriftene hver dag for å finne ut om det var slik». (Ap.gj. 17;11).
Problemet er selvfølgelig det faktum at vi ble lurt av menn og kvinner som siterte Skriften, men nå begynner vi å oppdage et veldig viktig prinsipp; kontekst betyr noe. I stedet for at vers blir plukket ut av sammenheng for å tilpasses et narrativ, bruker vi heller prinsippene for eksegese for å finne den virkelige betydningen av et vers. I stedet for å spørre: «Hva betyr dette verset for meg?» begynner vi å spørre: Hva mente forfatteren med denne teksten, og hva er applikasjonen? Vi lærer å skille mellom lov og evangelium, en forskrivende eller beskrivende tekst. NAR-teologien er menneskesentrert. Som et resultat av dette blir mennesket opphøyet i stedet for Kristus. NAR tolker Skriften gjennom en narsissistisk farget linse. Post NAR lærer vi at Bibelen verken er en motivasjonshåndbok, en terapeutisk avhandling eller en håndbok for å få superkrefter. Som en illustrasjon lærer vi at:
- Historien om Josef handler ikke om vår forfremmelse fra en brønn til en palass
- Historien om David og Goliat handler ikke om at vi skal slå våre personlige kjemper
- Når Jesus stiller stormen, betyr det ikke at vi har autoritet over elementene
For å forstå Bibelen ser vi etter Kristus i stedet for etter oss selv:
«Så sa Han til dem: «Dette er de ord som Jeg talte til dere da Jeg fremdeles var sammen med dere, at alt det skal oppfylles som er skrevet om Meg i Moseloven og Profetene og Salmene» Og Han åpnet deres forstand så de kunne forstå Skriftene. (Lukas 24;44-45).
Vi innser at Bill Johnson tar feil når han sier at Jesus kom for å modellere mirakler for oss. Å gå på vannet, å forvandle vann til vin, å reise oss selv opp fra døden, å stille en storm. Hvorfor skulle vi etterligne dette? Jesus utførte ikke mirakler for å vise oss hva vi kan gjøre, men for å vise oss at Han var ett med Faderen, at Han var Gud:
«Men hvis Jeg gjør dem, så tro gjerningene, selv om dere ikke tror Meg, så dere kan vite og tro at Min Far er i Meg og Jeg i Ham. (Joh. 10;38).
Hensikten med Skriften er troen på Kristus, ikke på oss selv:
«Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere ved tro skal ha liv i Hans navn». (Joh. 20;31).
Post NAR blir våre vrangforestillinger redusert til en askehaug. Vår feiloppfatning av Gud og oss selv blir korrigert mens vi søker i Skriften. Vi innser at vi ikke eier Guds attributter. Vi kan ikke erklære, befale, eller tale ting inn i virkeligheten. Våre ord har ikke skaperkraft. Vi innser feilen i Bill Johnsons utsagn: «Gud har ansvaret, men Han har ikke kontrollen. Han overlot kontrollen til oss». Gapet mellom oss og Gud blir tydelig. Hovedfunnet når vi søker i Skriften etter å ha forlatt NAR er at Gud…er Gud. Vi er ikke Hans partnere eller Hans medskapere; vi er Hans tjenere. Han kommer ikke til å oppfylle våre kommandoer eller hjelpe oss med å få oppfylt våre begjær. Han kommer ikke til å oppfylle alle våre drømmer. Han kommer kanskje ikke til å helbrede vår kroniske sykdom, Han kommer kanskje ikke til å forandre våre vanskelige omstendigheter. Evangeliet lover oss ikke fysisk eller finansielt velvære i denne verden; den lover åndelig velvære.
Vi begynner å innse at det ikke er Gud som har skuffet oss, men at det er våre falske forventninger basert på falsk lære som har forført oss. Det er helt essensielt å være i stand til å gjøre dette skillet. Unnlatelse av å gjøre dette fører til at mange mennesker med rette avviser et falskt begrep om Gud, men likevel aldri kommer til kunnskap om sannheten. Når vi kjenner igjen løgnene vi har viklet oss inn i, blir det åpenbart at det ikke kan eksistere noe fellesskap mellom lys og mørke. Med tanke på vår egen åndelige helse, blir det nødvendig med en atskillelse.
ATSKILLELSEN
«Nå formaner jeg dere, søsken: Legg merke til dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i. Ta avstand fra dem!» (Rom. 16;17)
Legg nok en gang merke til at det ikke er dem som stiller spørsmål, eller sammenligner lære/forkynnelse med Skriften som er årsak til splittelser, men dem som forvrenger Skriften. Tidspunktet for og årsakene til å forlate en menighet som har latt seg forhekse av NAR kan variere, men bunnlinjen i denne avgjørelsen bør være en erkjennelse av at åndelig fellesskap med dem som forvrenger sannheten er umulig. Ved å bli sittende under en pastor som forvrenger Guds Ord, underlegger du deg noen som Gud har diskvalifisert, og som forfører sine etterfølgere. Din pastor skulle faktisk være den som irettesetter falsk lære. Han «holder fast på det troverdige ordet i samsvar med læren, for at han, ved den sunne lære, skal være i stand til både å formane og å overbevise dem som sier imot». (Titus 1;9)
Følgende grunner til å bli værende i en menighet som har falske doktriner er ikke legitime:
- Jeg kan bare ignorere de dårlige delene av læren; spise fisken og spytte ut beina
- Jeg kan bli værende for å være et vitne
- Jeg har familiemedlemmer i kirken. Dersom jeg går, vil jeg såre dem
- Jeg har for mye å tape
- På tross av at deler av læren er feil, beveger fortsatt Gud seg
- Jeg vil være uten åndelig dekning
- Jeg har en viktig rolle i menigheten
- Det finnes ikke noe alternativ i nærheten
Menigheter som har blitt besmittet av NAR-lære når ikke bare et visst nivå, hvor de blir værende i en «mild villfarelse». NAR-bevegelsen har et iboende behov for stadig nye «åpenbaringer», flere manifestasjoner og flere imponerende vitnesbyrd. Det finnes i realiteten ikke noe godt alternativ til å forlate den hurtigspredende smittebomben som NAR-forførelsen er:
«Men onde mennesker og bedragere blir stadig verre og verre. De forfører og blir forført. Men du må holde fram i de sannhetene som du har lært og er blitt overbevist om, for du vet hvem du har lært dem av.
Og helt fra barndommen av har du kjent De hellige Skrifter som har kraft til å gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.
Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli satt i stand og godt utrustet til all god gjerning» (2. Tim. 3;13-17).
SIKTINGEN
«For Guds Ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver». (Heb. 4;12).
Matthew Henry, skriver om dette verset i en kommentar: «det vil avsløre menneskets tanker og hensikter, manges usselhet, de dårlige prinsippene man styres av, og de syndige målene man handler etter». Innenfor NAR er ikke «guds ord» Guds Ord. I stedet mottok vi menneskers ord, deres personlige tolkninger og skriftavsnitt fra den djevelske «The Passion Translation». Guds ord er blitt brakt til taushet i våre liv. Det kunne ikke få gjort sitt verk. Men Gud:
Gud har i sin nåde åpnet øynene våre, og har tillatt at vi er blitt siktet. Det er en smertefull prosess, men målet med å sikte hveten er ikke å ødelegge det, men å rense det. Rystelsen tilsvarer at huset vårt faller sammen, mens siktingen er det stadiet hvor vi undersøker husets fundament for å finne ut hvorfor huset falt. I denne fasen undersøker vi læresetningene som tidligere fanget oss. Gjennom sikteprosessen, gransker vi også våre egne hjerter. Trolig er dette hovedspørsmålet vi alle hadde: Hvor var det vi i utgangspunktet ble ført vill? Et ukomfortabelt svar finnes i 2. Tim. 3;3-4:
«For den tid kommer da de ikke skal holde ut den sunne lære , men etter sine egne lyster skal de hope seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret. De skal vende ørene sine bort fra å høre sannheten, og de skal vende seg til eventyr».
Vi er raske til å beskylde falske lærere for å forføre oss, men glemmer å erkjenne at det reelle problemet var våre kløende ører og vår egen lidenskap. Det er én ting å gjenkjenne en forførende lære; noe annet å identifisere selvbedrag. Vårt selv er hovedårsaken til all vår elendighet: «Jeg har aldri møtt en mann som har gitt meg så mye problemer som meg selv» -Dwight Moody.
Jeg tenker på tre hovedgrunner til at så mange er blitt fanget av denne lumske bevegelsen:
– For å lindre en eller annen form for smerte
– For å oppnå en form for velbehag
– For å framvise en form for kraft
Den første grunnen er hjerteskjærende. Folk som er desperate etter fysisk helbredelse, eller befrielse fra en mental plage, går til menigheter som Bethel Church for å få hjelp. Der mottar de ikke bare et annet evangelium, men blir også utsatt for en annen ånd. Deres fysiske eller mentale problem vil bli formørket av den åndelige villfarelsen som vil komme over dem i disse omgivelsene. På overflaten kan NAR’s motivasjon og mål se fromt ut. Hvilken troende ville ikke håpe på utslettelse av sykdom, kriminalitet og alle former for ondskap? Hvilket kjødelig individ ville ikke like at rampelyset ble rettet mot dem som et resultat av deres tjeneste? Imidlertid lurer det under dette fromme ytre, en teologi som kroner selvet – ikke Kristus. Begreper som bestemmelse, arv og innflytelse er hyppig i bruk innenfor NAR, og den avslørende faktoren er at alle disse refererer seg til selvlivet. Et klassisk eksempel på narsissismen som karakteriserer bevegelsen gjenfinnes i denne uttalelsen fra Bethel’s falske profet, Kris Vallotton: «Din identitet som Guds barn er ikke til salgs. Du er kraftfull, strålende og direkte fantastisk».
Sikteprosessen går rett til sakens kjerne. Vi begynner å innse at vi ikke er så kraftfulle som vi trodde, og at den åndelige tronen vi satt på er en illusjon. Vi begynner å se at evangeliet ikke er et middel til å oppnå et smertefritt og lykkelig liv i denne verden. Dersom vi unnlater å granske vårt eget hjerte for å kunne identifisere den synd eller den kunnskapsmangel som førte oss inn i NAR-bedraget, kan vi risikere at vi plutselig befinner oss i en annen forførende bevegelse eller gruppe etter å ha forlatt NAR.
OVERGIVELSE
Det finnes en håpløshet som er ubibelsk og destruktiv. Men jeg tror også at det finnes en håpløshet som er bibelsk og nødvendig for å kunne vokse og modnes i troen. Dette er en håpløshet som forårsaker vår overgivelse. For noen, kan denne overgivelsen være et slags kalkulert skritt når Guds Ord blir opplyst. For andre er den et resultat av total utmattelse frembrakt av en hvileløs jakt etter det som kun kan beskrives som nytteløse forestillinger. Siktingen gir oss lov til å se alt som ikke var vel med vår sjel. Overgivelsen er en bevissthet om at vi er hjelpeløse til å fikse alt, og at noe ikke vil bli fikset på denne siden av evigheten. Det vakre ved overgivelse er at vi kaster oss ned ved en allmektig Guds føtter: En som elsker oss og lover oss at «alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud, dem som er kalt etter Hans rådslutning» (Rom. 8;28).
Det er en mengde aktiviteter i NAR-sirkler. Det er en kontinuerlig og uttømmende operasjon, avhengig av visse metoder, ansporet av manifestasjoner. Det er en menneskesentrert og lovisk teologi, som alltid strekker seg mot neste nivå – uten bevissthet og anerkjennelse av at det nåværende nivået ikke har levert det som ble lovet.
Med det samme vi er blitt kastet ut av NAR-hamsterhjulet, kan stillheten og hvilen føles fremmed; noe som til og med kan få oss til å kjenne på skyldfølelse. Senere vil vi kunne se tilbake på denne fasen og innse hvilken gave den var, og erkjenne at skyldfølelsen som dukket opp var falsk. Overgivelse betyr at man underordner seg Gud. NAR er en bevegelse som ikke underordner seg Gud. Den forvrenger Hans Ord, Hans karakter, og anser seg på mange måter for å være lik Gud. Enda verre; på noen områder tror de at man kan overgå Gud. For første gang finner vi vår rette plass – i ydmykhet og underkastelse under Gud. Vi har blitt detronisert. Vår skjebne, vår arv, våre drømmer, våre lengsler, vår tjeneste… er å anse som verdiløse. Vår trone erstattes av et kors:
«Da sa Jesus til disiplene sine: «Hvis noen vil komme etter Meg, må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge Meg». (Luk. 16;24).
Vi slutter å søke etter det Gud allerede har åpenbart, det Han allerede har gitt, og det Han aldri har lovet. Det er hvile i underkastelse. Nå begynner vi å forstå hva tro og tillit egentlig handler om.
DET TILSTREKKELIGE
NAR’s kultiske karakter sikrer at bevegelsens følgere forblir avhengige av dens personligheter, samt ledernes personlige tolkninger. Ved å plassere seg selv som mellommenn mellom Gud og vanlige etterfølgere, blir ledere i stand til å manipulere og flå sine tilhengere. Tilhengere vil finne seg selv i et endeløst oppdrag for å tilfredsstille sine ledere, en endeløs jakt på å høre fra Gud, og å få en eller annen åndelig erfaring. I ettertid oppdager vi at det ble aldri nok, fordi det var et menneskes åk som var lagt på oss. Å komme seg ut fra NAR er frigjørende, fordi vektleggingen ikke lenger er på hva vi kan eller må gjøre for Gud, men på hva Kristus har gjort for oss. Det er en migrasjon fra selvforsørgelse til å være forsørget i Kristus. Borte er de kjødelige og anstrengende forsøkene på å høre Guds stemme. Borte er forsøkene på å forandre omgivelse via kraften i våre ord.
Borte er dagene vi brukte for å løpe etter salvelse og manifestasjoner. Borte er dagene da vi så etter tegn, tall, skyformasjoner, fjær, oljete palmer og gullstøv. Borte er dagene da vi løp etter menn og kvinner i håp om å motta en berøring eller et «profetisk» ord fra dem. Borte er dagene da vi tok tiden på oss selv mens vi talte i tunger, i håp om at det gjorde oss mer åndelige. Borte er tiden da vi proklamerte blodet over alt vi kunne komme på. Borte er dagene da vi bandt ting som ikke eksisterer, eller ikke kan bindes av mennesker. Borte er dagene da vi proklamerte vår helbredelse. De subjektive midlene vi satte vår lit til, er nå erstattet med den objektive og ufeilbarlige sannheten, som vi kun finner i Guds Ord. Våre følelser, våre erfaringer og våre forventninger er ikke lenger den drivende kraften i vårt kristenliv. Vi stoler på det Kristus allerede har sagt. (Heb. 1;2), og innser at vi allerede er salvet (1. Joh. 2;20). Nå forstår vi at Den Hellige Ånd er gitt til alle troende, og at Ånden har gitt alle troende ulike gaver. Vi innser at vi ikke trenger ny åpenbaring eller det siste ordet som en eller annen NAR-lærer nettopp har «forløst» over Kristi kropp. Vi fester vår lit til det som allerede er skrevet i Bibelen, og vet at det er tilstrekkelig: «Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli satt i stand og godt utrustet til all god gjerning».
(2. Tim. 3;16-17).
SMERTEN
Under alle lagene av NAR-doktrine ligger den fundamentale oppfatningen om at man må bli kvitt alle former for smerte. Det finnes ingen smerte i himmelen. NAR’s målsetning er å få jorden til å se ut som himmelen. Fremgangsrike byer, kreftfrie soner, dominans over samfunnets syv sfærer, favør over alle mennesker, personlig helse og velstand, evnen til å utføre mirakler som er større enn de Kristus gjorde. Om alt dette kunne oppnås; hvor ble det da av smerten? Gud er opptatt med vår karakter, ikke vår komfort. For dette formålet tillater han oss å erfare motgang, disiplin og lidelser.
«Og ikke bare det, men vi roser oss også i trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn virker håp». (Rom. 5;3-4).
Det er ingen tvil om at Gud ordinerer og bruker lidelse i den troendes liv:
«For dere vet selv at vi er satt til dette. Vi sa det også til dere på forhånd, da vi var hos dere, at vi kom til å lide trengsel, slik det også skjedde, noe dere vet». (1. Tess. 3;3-4).
«Dere kjære! Dere skal ikke undre dere over den ildprøven som kommer over dere, som om det hendte dere noe underlig. Men gled dere i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, slik at dere også kan glede dere med overstrømmende glede når Hans herlighet blir åpenbart». (1. Pet. 4;12-13).
«Før jeg ble ydmyket, var jeg på villspor, men nå holder jeg Ditt Ord» (Salme 119;67).
Dessverre kan Jesu ord også bli vår virkelighet:
«Tro ikke at Jeg kom for å bringe fred på jorden. Jeg kom ikke for å bringe fred, men sverd. For Jeg har kommet for å sette en mann opp mot sin far, en datter mot sin mor og en svigerdatter opp mot sin svigermor. Og en manns husfolk skal bli hans fiender.
Den som elsker far eller mor mer enn Meg, er Meg ikke verd. Og den som elsker sin sønn eller datter mer enn Meg, er Meg ikke verd.
Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter Meg, er Meg ikke verd.
Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for Min skyld, skal finne det». (Matt. 10;34-39).
Etter NAR, avviser vi tilbøyeligheten til å tale inn i ubehagelige omstendigheter og binde alt som plager oss. Vi blir minnet om Paulus’ torn i kjødet, og lærer av Hans gudsopplevelse («encounter»). Paulus snakket ikke til tornen, bandt ikke tornen eller kastet ut «torne-ånden». Paulus bønnfalt Gud. Men Gud fjernet ikke dette ubehagelige. Han brukte det i stedet:
«Og for at jeg ikke skulle bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, er det gitt meg en torn i kjøttet, en Satans engel til å slå meg, så jeg ikke skal bli hovmodig. Om denne ba jeg inderlig til Herren tre ganger om at den måtte forlate meg. Men Han sa til meg: «Min nåde er nok for deg, for Min kraft blir fullendt i svakhet». Derfor vil jeg mest av alt rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ha rom hos meg. Derfor gleder jeg meg midt i min svakhet, i mishandling, i nød, i forfølgelser og angst for Kristi skyld. For når jeg er svak, da er jeg sterk. (2. Kor. 12;7-10).
Vårt perspektiv endrer seg. Vi var opplært til å tro at lidelse var et tegn på at vi hadde mislykkes på et eller annet område, eller at Gud var fraværende. Etter NAR forstår vi at verken gunstige omstendigheter, helse, velstand, mirakler eller manifestasjoner er et barometer som måler vår grad av åndelighet. Vi lærer å ha tillit til Guds forsørgelse og Hans tilstedeværelse midt i vår lidelse, i stedet for å anse lidelse som Guds fravær. Vi begynner å forstå at «alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk» ikke betyr at jeg kan oppnå nye personlige mål, gjøre alt jeg har lyst til, eller bringe himmelen ned på jorden. Vi tror i stedet på å lese Skriften i kontekst; at utsagnet ovenfor betyr at vi er fornøyd enten vi har overflod eller har behov.
«Jeg vet hva det er å være fornedret, og jeg vet hva det er å ha overflod. Overalt og i alle ting har jeg lært både å være mett og å være sulten, både å ha overflod og å lide nød. Jeg makter alt i Kristus, Han som styrker meg». (Fil. 4;13).
HELLIGGJØRELSEN
Rettferdiggjørelsen er en posisjon. Vi blir rettferdiggjort av tro, og erklært rettferdige av Gud basert på Kristi verk på korset. Helliggjørelsen er progressiv. Vi blir gradvis formet til Kristi bilde – en prosess som først vil nå sin fullendelse når vi er kommet fram til oppstandelsen fra de døde. NAR lærer at Jesus levde som en mann med et rett forhold til Gud. Derfor tror de at vi kan modellere Jesu mirakler. Derfor tror også noen NAR-lærere at vi kan bli syndfrie på jorden. Vi vet at nåden ikke er en lisens til å synde, men kampen mot vårt kjøtt vil fortsette til vi dør. I tillegg bør oppmerksomheten om vår egen synd øke – ikke minke – ettersom vi vokser i helliggjørelse.
NAR er en bevegelse som stort sett lærer at ugjenfødt mennesker er iboende gode, fantastiske og kun trenger Gud til å få frigjort sitt iboende potensiale. Bethel’s Eric Johnson tror at «enhver regjering, enhver struktur, ethvert system, fundamentalt og teologisk, må starte med konseptet og idéen om at folke er gode, og at de mener å gjøre godt , selv om de ikke er frelst. Vi må ta utgangspunkti det premisset».
Eric Johnson tar feil. Vi må starte med det premisset som er gitt oss i Skriften:
«Også dere gjorde Han levende, dere som var døde i deres overtredelser og synder, de som dere en gang vandret i, etter tidsånden i denne verden, etter fyrsten over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn. I disse levde også vi alle før i våre menneskelige lyster, og vi gjorde det som lystene og tankene ville. Vi var av naturen vredens barn, slik som de andre» (Ef. 2;1-3).
NAR anerkjenner knapt at troende kjemper med synd. Tenk over denne uttalelsen fra Kris Vallotton: «De av oss som kjenner Gud er ikke i krig med vårt kjøtt. Vi har imidlertid en utspekulert, ond fiende, som er en synder».
Paulus kjente kampen på innsiden (Gal. 5;16-17), og nevnte kampen mot vårt kjøtt.
«…avstå fra de kjødelige lyster som fører krig mot sjelen» (1. Pet. 2;11)
Kampen er reell: «Dere har ennå ikke stått imot så det har ført til blodsutgytelse, mens dere kjemper mot synden». (Heb. 12;4).
Faktum er: «Hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett. Hvis vi sier at vi ikke har syndet, gjør vi Ham til en løgner, og Hans Ord er ikke i oss». (1. Joh. 1;8-10).
Matthew Henry kommenterer disse versene slik; «alle som vandrer nær Gud, i hellighet og rettferdighet er sensitive for at selv deres beste dager og gjerninger er iblandet synd. Gud har vitnet om at verden er syndig ved å sørge for et tilstrekkelig, effektivt offer vår vår synd, et offer mennesker i alle aldre har behov for. Synden hos den troende selv bevises ved kravet om at han må leve i kontinuerlig bekjennelse av sin synd, samt nyttiggjøre seg av troen på offerets blod».
Ved omvendelsen, var det få av oss som forstod tyngden av vår syndebyrde, og det store mål av nåde Gud ga oss. Denne forståelsen vil utsettes hos dem som er fanget av NAR. Etter at man er kommet ut av bevegelsen, bør man derfor ikke undres over å oppleve en større oppmerksomhet på synd. Dette betyr at helliggjørelse pågår. Jo større våkenhet for synd, jo mer bør vi bli ledet til oppmerksomhet mot Guds miskunn og nåde. Thomas Watson sier det slik: «Før synden blir bitter, vil ikke Kristus bli søt» (Thomas Watson, «Doctrine of Repentance, 1668). Den korrekte oppfatningen av Gud og mennesket forårsaker at vi nærmer oss Gud med ærefrykt og respekt. Innenfor NAR opplevde vi en destruktiv «fortrolighet» på grunn av at vi var villedet med hensyn til disse oppfatningene. Konsekvensen av dette blir mangel på gudsfrykt. Guds majestet og hellighet forsvinner hos NAR-disipler som er forelsket i seg selv, og blinde for sin egen synd. Deres jevnlige turer til himmelen og «møter» med Gud er intet annet enn erfaringer av en innbilt gud. Dette er grunnen til at forførte «Bethelitter» tror de kan stå og filme en «herlighetssky» (glory cloud). Dersom Gud virkelig hadde manifestert seg i deres nærhet, ville de ha falt på sitt ansikt i ærefrykt. Tenk på Job’s møte med Gud:
«Da svarte Job Herren og sa: «Jeg erkjenner at Du kan alt, og Du kan ikke hindres i å utføre hvilken plan det enn måtte være». «Hvem er denne som skjuler Mitt råd ved mangel på kunnskap?». Derfor var det jeg talte om det jeg ikke forsto, det som var for underfullt for meg, det jeg ikke hadde kunnskap om. Men jeg ber Deg, lytt, og la meg få tale! «Jeg skal spørre Deg og Du skal lære meg». Bare hva ryktet meldte hadde jeg hørt om Deg, men nå skuer mitt øye Deg. Derfor lar jeg alt fare og angrer i støv og aske». (Job. 42;1-6).
GJENNOMREISEN
Skriften er tydelig angående denne verdens bane. Paulus beskriver de siste dager som «vanskelige tider» på grunn av at menneskene vil være slike som elsker seg selv, uhellige, hjerteløse og brutale (2. Tim. 3). Hendelsene som utspiller seg i verden i dag burde være et vekkesignal for NAR om at «luftens fyrste» er uberørt av deres nytteløse proklamasjoner. Deres mål om å transformere verden har ikke noe bibelsk mandat. Hva er det da som driver NAR til å kjempe for å gjøre verden til et bedre sted? Jeg tror faktisk at roten til dette er kjærlighet til den nåværende verden. Det kan også bunne i stoltheten som følger med å være en del av en ny generasjon, som renser jorden og nyter en guddommelig status. De har gjort denne jorden til sitt hjem, og ønsker å forbedre dens standard. Den kristne kan ikke unngå å være i denne verden, men denne verden må ikke være i den kristne. «Atskillelsen» separerte oss fra en falsk kirke. Nå lever vi som et folk på gjennomreise, atskilt fra verden. Etter å ha forlatt NAR, og våre øyne har blitt åpnet for det faktum at jordisk komfort og vinning ikke er en del av evangeliet, mister verden og det forgjengelige sin glans. Vårt perspektiv er forandret. Våre prioriteringer endres. Vi innser at svært ofte vil de forfremmelsene vi søkte være et hinder for vår fremgang:
«Og nå, dere som sier: «I dag eller i morgen vil vi dra til den eller den byen og bli et år, kjøpe og selge og få fortjeneste der». Men dere vet ikke hva som skal skje i morgen. For hva er livet deres? Det er bare som en røyk som er synlig en liten stund, og så blir borte. I stedet skal dere si: «Om Herren vil, skal vi leve og gjøre det ene eller det andre» (Jak. 4;13-15).
Evighetsperspektivet griper om vår sjel, og renser oss fra idéen om at vi har rett til å oppleve det beste av denne verden. Det er dette perspektivet som overbeviser oss om å leve som pilegrimer her:
«Dere elskede, jeg formaner dere som fremmede og utlendinger til å avstå fra de kjødelige lyster som fører krig mot sjelen» (1. Pet. 2;11).
Som et folk på gjennomreise, innser vi at denne verden ikke er vårt hjem. Vi passerer gjennom den, ikke for å transformere denne verdens byer, men for å peke på en himmelsk by. Vårt oppdrag er ikke å kurere samfunnets eller kroppens sykdommer, men å kurere den dødeligste av alle sykdommer; åndelig død og atskillelse fra Gud.
Originaltekst:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar